Hva gjør et offentlig rom godt? Kan man måle det? Finnes det kriterier? I så fall, er det suksessfaktorer som bør brukes når offentlige rom planlegges? Dette er spørsmål alle som er interessert i byutvikling bør spørre seg. Og søke svar på.
Steenparken: Et folketomt sted.
Det er også spørsmålene som tas opp i filmen The Social Life of Small Public Spaces (1970) som vises på Tiff 2015. Denne underfundige dokumentaren har blitt en klassiker for de som er interessert i eller jobber med byutvikling. Den avkler visse myter og underbygger intuitive sannheter om hva som skal til for at et offentlig rom fungerer. Selv om filmen er laget i 1970 viser den hvordan offentlige rom fungerer på en måte som fremstår dypt menneskelig, grunnleggende og nærmest tidløst. Det måles og telles, underbygget med vittige filmsekvenser fra et lite antall små plasser i hovedsakelig New York. Denne byen har lenge vært et urbant laboratorium. Tross byens størrelse virker studiet av de små byrommene påfallende gyldige også for mindre byer. Spesielt fokuseres det på faktorer som innslag av vann, trær, kunst, mat og mulighetene for å sitte. Hvor setter folk seg? Der de kan. Utemøblering betyr mye. Størrelsen på plassen bør heller ikke være for stor, folk vi ha det trangt og intimt, og en plassering der flere gater møtes er gunstig; folk elsker de tilfeldige møtene, den uformelle samtalen. Men det folk liker best er å se på andre: det er ikke attraktivt å sette seg der ingen andre sitter, derimot er det rift om den ene ledige stolen på plassen. Alt dette underbygges med observasjoner og statistikk, veldig analoge pedagogisk illustrasjoner, soldiagrammer og små sosiale eksperimenter, ledsaget av tørrvittige kommentarer.
Hva har dette på Tiff å gjøre i 2015? Filmfestivalen har en egen profil om byutvikling i år, og denne filmen inngår i dette programmet. Byene vokser, og med dem utfordringene og mulighetene. Det gjelder i høyeste grad vertsbyen Tromsø. Budskapet fra filmen The Social Life of Small Public Spaces har relevans for de sosiale rommene i Tromsø.
Tromsø sentrum
For i filmbyen er det flere eksempler på byrom som fungerer og ikke fungerer, ja man kunne faktisk laget en tilsvarende byanalyse på film her. Ta Strandtorget; et lite torg med mange funksjoner, både travle gater med biler, busser og folk men også et langt, smalt fortau langs en solvegg, med trær, butikker, servering, ja til og med innslag av vann med skipstrafikken bare noen meter unna. Det er trangt, og jo trangere desto bedre.
Strandtorget
Stemningen på Bønna og Skarven i lun vårsol er legendarisk og en del av hva Tromsø er som by og opplevelse. Dette torget oppfyller langt på vei de suksesskriteriene som fremkommer i The Social Life of Small Public Spaces.
Lengere sør i sentrum ligger Museparken. Jeg har aldri sett noen oppholde seg der, i det som er en av byens få parker. Den er ikke spesielt stor heller, og kan vel kalles et Small Public Space. Men parken mangler attraktive steder å sitte og det mangler ly for vinden. Da hjelper det lite at plenen er klippet og trærne står på geledd. Parken oppfattes nok litt perifer i dag, og er behandlet som et av disse mange udefinerte ”restområdene” vi har i byen. Det kan endre seg; mange kommer forbi dette byrommet i løpet av en dag, og snart skal antallet arbeidsplasser i området økes mye. Det er planlagt både hotell, kontorbygg og butikksenter i nærområdet. For kommunen var det viktig å ikke legge parken på et nivå over Strandveien slik det var planlagt i de opprinnelige planene for det nye butikksenteret. Filmen The Social Life of Small Public Spaces advarer nettopp mot parker som er løftet over gateplan. De fungerer svært sjelden. Så nå er Museparken reddet fra den sikre død, men er like lite levende som før. Mye gjenstår for at den skal bli et attraktivt sted å oppholde seg. Parken bør derfor bygges om, med lune soner og gjerne med kreative paviljonger som fanger sola og danner et mer gunstig mikroklima. Vi har arkitekter i byen som har laget småbygg langs Nasjonale Turistveier, som er blitt attraksjoner i seg selv.
Klima er forskjellig i verdens byer, men ingenting ved Tromsøs klima tilsier at vi ikke skal ha gode uterom, sommer som vinter. Det må bare lages med en god steds og klimaanalyse i bunnen. Det berører også vegetasjonen som i Museparken må bli noe mer enn de to artene som er der nå; bjørk og gress. Botanisk hage i Breivika viser hva man kan få til på våre breddegrader. Et innslag av vann og skulpturer hadde også gjort seg, og gjerne også en cafe-paviljong. Alt dette vil spille opp mot Kunstforeningen som ligger øverst i parken. Hva med innslag av kunst, som The Social Life of Small Public Spaces også anbefaler? Legg merke til at skulpturen ”Torgkona” ved bussholdeplassen på Strandveien er det eneste innslaget som skaper noe dynamikk i dette byrommet. Det ligger blomster i fanget hennes av og til, uten at hun blir mindre bister av den grunn. Rundt ”Torgkona” er det noen ganger et lite urbant teater til de underligste tider på døgnet og man kan undres hva som ligger bak de små gestene folk viser denne elskede skulpturen. Gjerne flere skulpturer!
Jeg skulle ønske resten av Museparken kunne være et sted for å utforske, leke, skape og bare være til. Jeg kunne også skrevet om flere og enda mindre men like viktige sosiale byrom som bør gis et løft i Tromsø sentrum: Bankgata, Jaklins Plass, Steenparken, Skriverplassen, Nansen Plass, Strandskillet. Lista er lang. Denne gangen fokuserte jeg på kontrasten mellom Strandtorget og den forsmådde Museparken. Utgangspunktet for Museparken er det aller beste. Suksesskriteriene er dokumentert i The Social Life of Small Public Spaces. Så løp og se!
Morten Skandfer 