Venstre vil styrke Forsvaret i Nord-Norge

Morten Skandfer (Venstre), Stortingskandidat Troms 

Venstre ville bruke like mye penger på Forsvaret i ny Langtidsplan de neste 20 årene som det regjeringen la opp til, men ville prioritere å styrke Hæren og Heimevernet raskere. Hvorfor? Den sikkerhetspolitiske situasjonen er i forandring til det verre. Norges nærområder i øst gjennomgår militær opprusting og det er mindre forutsigbarhet i det internasjonale systemet som vi kjenner fra de siste 70 årene. Annekteringen av Krim var en hendelse som sees som et vendepunkt, og viste at Norge har et naboland i øst har evne og vilje til å bruke militære midler for å oppnå sine mål. Landets økte evne til å flytte militære enheter raskt, kombinert med andre midler som ikke var åpenbart militære skapte en såkalt hybridkrig; spesialstyrker og desinformasjon rettet mot sivile funksjoner skapte en uklar situasjon som gjorde det vanskelig å komme med en rask og effektiv reaksjon. Denne erfaringen har blitt intenst studert siden, og innevarsler en ny trussel som er vanskeligere å definer, der krig ikke erklæres eksplisitt og varslingstiden er svært kort; det dreier seg ikke lenger om måneder men dager. Det er for kort tid til å kunne stole på at alliert støtte kommer i tide. Norge må kunne avdekke, møte og respondere på slike hendelser, samtidig som vi er relevante partnere for våre allierte; ikke minst gjennom informasjonsinnhenting og patruljering av de store hav- og luftrommene i nord.

 

Det kan altså være mange ulike sikkerhetsutfordringer som kan oppstå i feltet mellom fred og krig, og det er av stor betydning for Norge at vi innretter vårt forsvar på en måte som gjør at vi selv kan håndtere flere av de situasjonene som kan oppstå mellom de to ytterpunktene: gjør vi det ikke kan terskelen senkes for tidlig å utløse alliert hjelp og slik kan en begrenset konflikt eskalere. Venstre anerkjenner at NATO-medlemskapet er landets livsviktige sikkerhetspolitiske forsikring, men mener regjeringens forslag til ny forsvarspolitikk slik den er formulert i langtidsplanen lener seg for tungt på NATO, og vil gjøre det vanskelig for Norge å håndtere potensielle konflikter med vår nabo Russland. Venstre mener derimot at større tilstedeværelse på bakken og langs Norges kyst vil gi en avgjørende fleksibilitet for å kunne møte en rekke utfordringer, press og trusler fra en potensiell motstander. Det tilsier at Norge har behov for å ruste opp Hæren, Heimevernet og forsvaret av kysten langt raskere enn regjeringen legger opp til. Venstre vil derfor i sterkere grad vektlegge kapasiteter og investeringer knyttet til forsvaret av land og kyst.

 

Venstre vil ha en raskere styrking av Hæren, spesielt i Nord-Norge. Dette vil omfatte gjennomføring av planlagte investeringer, videreføring av helikopterkapasitet og helikopterbase og en reetablering av den tilstedeværelse som tidligere var i Finnmark, samt luftvern og artilleri. Brigaden i Nord-Norge har Venstre foreslått opprettholdt og styrket med nye panservogner, kampluftvern, mobilt luftvern til bruk ved flyplasser og en jegerbataljon i Porsanger. Grensevakten mot Russland er foreslått utvidet med et jegerkompani. På Rena har Venstre foreslått opprettet en reservestyrke, en Brigade S, som kan bidra til dybde og utholdenhet i forsvaret av landarealene. Med Venstres forslag ville Forsvaret umiddelbart kunne gå i gang med moderniseringsprosessen vi skal gjennom, i stedet for å skyve spørsmålet om landmakt langt frem i tid. Hæren trenger å styrkes nå. Desverre var det ikke Venstres forslag som fikk flertall, derimot stemte H, Ap og Frp for en nedleggelse av helikopterbasen på Bardufoss med store negative konsekvenser for Hæren, sivil beredskap og medisinsk evakuering.

 

Venstre tok standpunkt tidlig på høsten 2016 for at hovedbase for helikopter skulle videreføres på Bardufoss, med 339, 334 og 337 skvadronene. Et fortsatt sterkt tyngdepunkt for helikopter styrker forsvarets tilstedeværelse og mobilitet i nord.

 

 

Venstre vil ha et mer slagkraftig Heimevern som er foreslått utvidet til 45 000 mann med forsterket utstyr, og samme antall områder som i dag. Det vil g trygghet, lokal forankring, kort responstid og en stor fordel ved at styrkene er kjent i nærområdene. I tillegg mener Venstre det er nødvendig å styrke det mobile nærforsvaret av kysten, og har gått inn for å beholde Kystjegerkommandoen og Sjøheimevernet og videreføre korvettene i et styrket kystforsvar. Luftovervåkningen må sikres forsvarlig, daglig drift med beredskap. Venstre gikk inn for at dette fortsatt skal skje med oppgraderte Orion P-3 fra basen på Andøya. Flertallet på Stortinget med H, AP ig FrP vedtok nedleggelse av Andøya flybase og samling på Evenes.

 

Venstre ville altså bruke like mye penger på Forsvaret i ny Langtidsplan de neste 20 årene som det regjeringen hadde foreslått, dvs en økning på 165 milliarder, men ville prioritere å styrke Hæren og Heimevernet de nærmeste årene, raskere enn regjeringen hadde lagt opp til. Inndekningen for denne satsingen skulle skje ved faseforskyvning av innkjøp av F 35 jagerfly og ved å utsette utbyggingen av QRS basen på Evenes.

 

Venstre ønsker altså å styrke Forsvaret og spesielt det militære nærværet i Nord-Norge. Hæren og forsvaret av kysten må bedres. Samtidig må Norges allianseforpliktelser i NATO ivaretas. Gjennom styrke, forutsigbarhet og fleksibiliet skal sikkerheten økes.

Arbeiderpartiets spill om helikoptrene på Bardufoss

Morten Skandfer stortingskandidat Troms Venstre

Vi fikk nylig nyheten om at hvis Arbeiderpartiet vinner valget (men visstnok ikke før) skal partiet sikre helikoptre for Hæren basert på Bardufoss. Venstre, som var først ute med støtte til fortsatt hovedbase for helikoptre på Bardufoss ønsker Arbeiderpartiet velkommen etter. De sier Kystvakta skal ha sine NH90-helikoptre og Hæren skal ha sine egne helikoptre, enten Bell-helikoptrene eller nye hærhelikoptre. Venstre håper dette er en reell endring i partiets standpunkt. Det ville gledet mange. Men innlegget klargjør likevel bare en ting: at det ikke er spesielt klart hva Ap mener. Arbeiderpartiet sier egentlig ingen ting klart om 339 skvadronen eller hvor hovedbasen for Forsvarets helikopter skal være. Følgende ligger i kortene: Hæren skal ha sine helikopter og Kystvakta sine helikopter. Arbeiderpartiets nye standpunkt åpner for at 339 skvadronen fremdeles flyttes til Rygge, hovedbasen for helikopter flyttes til Rygge, Bardufoss blir en avdeling under Rygge og det blir et detasjement av helikopter fra Rygge til Bardufoss. I så måte kan Ap beholde sine ord og kan skryte av en politisk seier til begge leire.

Som så ofte ellers er timing viktig. Landmaktstudien skal være innenfor vedtak i Langtidsplanen og resultatet med tilhørende forslag legges frem etter valget. De økonomiske rammene legges i statsbudsjettet til høsten. Det er altså mange hendelser som kan omstøte disse tidlige erklæringene fra Arbeiderpartiet om støtte til helikoptre på Bardufoss. Og i Østfold beroliger stortingsrepresentantene med at forrige ukes politiske manøvrering i nord ikke betyr noen ting i realiteten.

Arbeiderpartiet skriver interessant nok at det skal sikre helikoptre til Bardufoss hvis de vinner valget. Partiets betingelse er helt unødvendig hvis de mener alvor nå. De trenger ikke vinne valget for å støtte Bardufoss. De kunne gjort det under behandlingen av Langtidsplanen LTP i høst, og de kan gjøre det nå. Hvis Arbeiderpartiet virkelig vil bevare 339 skvadronen og hovedbasen for helikopter på Bardufoss, kan dette gjøres med et representantforslag (tidligere kalt dokument 8 forslag). Hvis det skal ha noe troverdighet å snu en flytting av skvadroner og funksjoner fra Bardufoss – bør dette gjøres med et forslag til vedtak nå – for å stoppe organisasjonskostnader i planlegging og flyttingen som er iverksatt.

Det vil være selve testen på hvor reelt deres nye posisjon er. Velgerne har rett til å vite om dette er taktikkeri eller realiteter. Arbeiderpartiet kan regne med Venstres støtte til et slikt forslag. Venstre fortsetter kampen for at hovedbase for helikopter videreføres på Bardufoss for å sikre mobilitet for Hæren, livtruende redning i felt innen en time og den medisinske evakueringsberedskapen i regionen. Venstre understreker at dette blir stadig viktigere i de tider vi går i møte.

Grønnmaling av gruveslamdumping

 

Mineralnæringen er åpenbart så viktig for NHO at de påstår at ødelegging av en nasjonal laksefjord er et grønt prosjekt. I realiteten vil Nussir ASAs gruve i Repparfjorden bli en av Norges største miljøskandaler.

Trine Noodt, 1. kandidat for Venstre i Finnmark
Morten Skandfer, 1. kandidat for Venstre i Troms

NHO hevder i et innlegg ved årsskiftet at vi må tåle sjødeponering av giftig gruveavfall i Repparfjorden fordi mineralutvinning i nord er bra for miljø og sysselsettingen. Det første er en stor misforståelse, det andre er bare galt.

Teknologiutvikling og sivilisasjon forutsetter tilgang til mineraler. Det gjelder også det grønne skiftet, som Venstre fremmer gjennom partiets politikk. Vi har og skal ha en mineralnæring i Norge. Men også et teknologioptimistisk parti som Venstre anerkjenner at industri som påberoper seg å bidra til det grønne skifte kan ha store negative lokale miljømessige konsekvenser. Vi skal ikke ha en mineralnæring som får frie tøyler til å bruke norske fjorder som avfallsplasser. Det tjener derfor ingen hensikt at NHO ukritisk setter merkelappen «grønt skifte» på miljømessig åpenbart tvilsomme industriinteresser.

I likhet med det store flertall av regjeringer i land verden over vil Venstre ha slutt på dumping av gruveavfall i fjordene våre. Derfor har vi vært imot Nordic Minings prosjekt med dumping av gruveavfall i Førdefjorden. Dumping av avfall i Repparfjorden fra Nussir ASAs gruveprosjekt er likevel langt mer alvorlig. Miljøkonsekvensene er store, og det hele skjer midt i matfatet for Norges nest viktigste næring; fiskeri og havbruk, og i en av våre viktigste nasjonale laksefjorder.

Dette handler om konsekvensene av at 17 tonn med kjemikalieholdig gruveslam skal dumpes ut i fjorden hver time i minst 20 år. Det vil dekke 8 kvadratkilometer eller 15 prosent av fjordbunnen og fjerne all bunnflora. Ifølge Havforskningsinstituttet representerer sjødeponiet en alvorlig kjemisk og fysisk forurensning av fjorden. Som en ansvarlig rådgiver for regjeringen har de derfor frarådet at det gis tillatelse. Det er derfor drøyt at NHO velger å selge dette inn som et viktig prosjekt under merkelappen «grønt skifte». I tillegg er det et stort inngrep for eksisterende næringsvirksomhet i fjorden; sjøsamer som i dag driver bærekraftig fiske i fjorden, og havbruksselskaper som nylig er blitt gitt de strengest regulerte grønne konsesjonene.

I Norge har vi en forvaltning som gjør gruvedrift lønnsomt ved å sende regningen til lokalsamfunn, fiskere, sjømatnæring, reiseliv og kommende generasjoner. Det kan ikke fortsette slik. Vi må begynne å sette betingelser og krav til mineralindustrien før vi gir tillatelse til gruvedrift. Det er nå på høy tid at det kommer et forbud mot dumping av gruveslam i sjøen, og i særdeleshet i fjordene, slik det er i resten av verden. I tillegg må vi sette miljøkrav som omfatter alternativ bruk av overskuddsmasser og tilbakefylling av restmassene i gruver.

Så til det som bare er feil. En samfunnsøkonomisk analyse utført av Vista Analyse viser at det ikke er mulig å anta at Nussirs gruve vil være samfunnsøkonomisk lønnsom. Grunnen er åpenbar. Det er mer aktivitet i de aller nordligste fylkene enn noensinne, og det er mange ulike næringer som konkurrerer om å ta i bruk naturressurser og arealer. Gruveprosjektet truer eksisterende lokalt næringsliv og deres utviklingsmuligheter. Det er spesielt i denne saken at NHO ønsker å høre mer på et fremtidig gruveselskap enn de etablerte havbruksselskapene Grieg, Cermaq og NRS som alle har advart mot prosjektet. Det er kanskje mindre spesielt at NHO heller ikke ønsker å høre på Sametinget som representerer interessene til sjøsamiske næringer basert på fiske og reindrift og som har vært i området i århundrer.

NHO bør, som en av våre viktigste samfunnsaktører bruke mer tid på hva som skaper et ansvarlig næringsliv enn å grønnmale gruveplaner som hverken fortjener eller trenger det. Vi trenger mineraler, men vi må kreve at næringen driver miljømessig forsvarlig. Venstre har vært og vil fortsatt være tydelig i sin motstand mot fjorddeponier av gruveavfall.

PCI i nord; hvorfor så lite engasjement i Tromsø?

Helse Nord RHF sendte i november en viktig sak på høring med utredningen: Hjerteinfarkt og PCI i Helse Nord – et likeverdig tilbud? De oppfordret til innspill som tar stilling til om det bør opprettes et eget PCI-tilbud ved Nordlandssykehuset. PCI er utblokking av kransårene i hjertet, og kan gjøres hvis man ikke får løst opp blodpropp i hjertets kransårer under et hjerteinfarkt. Det er en spesialisert og høyteknologisk behandling som krever mye erfaring. Det får man ikke hvis prosedyren utføres skjelden. I Nordnorge er det allerede et lite pasientgrunnlag, og ytterligere et senter vil svekke tilbudet kvalitativt, ikke styrke det. Dette er en meget viktig sak som gjelder mange. Det dreier seg om medisinsk kvalitet og kompetanse. Men i Nordland har saken havnet i kategorien lokaliseringsstrid.

Nå er høringsfristen ute. Av over førti høringsuttalelser innen fristen var det bare tre fra Troms. Ingen fra Troms Fylkeskommune, ingen fra Tromsø eller Harstad Kommuner. Dette er en påfallende passiv holdning i en så viktig sak. Fagmiljøet ved UNN har levert en god uttalelse, selvfølgelig. De trettiseks høringsuttalelsene fra Nordland er en lang liste av helseaktører og politiske organer på alle nivå. Til og med næringsforeningen i Bodø har uttalt seg til fordel for et PCI tilbud ved Nordlandssykehuset. Det virker jo noe kampanjeaktig. Det har vært fakkeltog og skarpe ledere i Avisa Nordland om helselobbyen i Tromsø; den hjerteløse byen i nord. Hadde det vært så vel at det var en sterk lobby i Tromsø! I Bodø er det derimot en forbilledlig koordinert, samlet og aktiv instilling til viktige saker. Vi så det også i prosessen etter at jagerflybasen ble vedtatt lagt til Ørlandet; etter en kort kriseperiode kom det i gang et tverrpolitisk og koordinert arbeid for å flytte flyplassen for å kunne doble byens areal. Man benyttet et mulighetsvindu. Likeledes klarte politikerne å samles om et felles konsept for ny innfartsveg. Som nå bygges. Og utredning av flytting av flyplassen er inne forslag til NTP. Alt dette ble utredet, besluttet og oppstartet på tre år. I Tromsø kan slike prosesser ta flere tiår. Og ofte for lite koordinert. Det jobbes altså godt og målbevisst for de store sakene i Nordland. Der har mange miljøer i Troms mye å lære.

Når det gjelder høringen om PCI behandling, så er fristen ute og Helse Nord RHF må ta sitt valg. Jeg håper de ser forbi kampanjer og fakkeltog og vektlegger de faglige argumentene og beholder PCI-tilbudet i Nordnorge ved UNN som i dag. Rett og slett fordi det faglig er best for pasientene i Nordnorge.

Regionreform: Troms bør se mot nord

Jeg er i utgangspunktet svært positiv til en region i nord. Fylkesgrensene er til hinder for viktig koordinering i landsdelen, det er ‘fylkene først’ som ofte gjelder og grensen mellom Narvik og Harstad illustrerer dette. Her er det mye potensial å ta ut. Men det er et stort geografisk område og det vil være vanskelig å knytte sammen.

Forholdet mellom politiske, organisatoriske og faglige aktører i Nordland og Troms har vist et stort konfliktnivå som står i veien for konstruktive løsninger. Dette vil ikke forsvinne med en eventuell stor nordnorsk region eller en region av Troms og Nordland (TN). En slik region ville ha innebygget de samme motsetninger som i dag, med de samme folkene og holdningene og forhistorien. Sannsynligheten for at mye energi ville blitt brukt på de samme stridsspørsmålene som i dag fremfor koordinerte standpunkt og prosjekter er absolutt tilstede. Vi ser det for eksempel i spørsmål om høyere utdanning og spesialisthelsetjenesten. Det lover ikke godt for et samarbeid. I Nordland er det da også et sterkt ønske om å være egen region.

En region Troms pluss Finnmark (TF) pluss en region Nordland (N) kunne vært et steg på veien til en region nord. De to regionene TF og N ville hatt noen store fortrinn:

• Omtrent like store befolkninger
• Hvert sitt multi-campus universitet
• Hvert sitt store sykehus tilknyttet lokalsykehus
• Regionale og lokale flyruter inn mot store stamflyplasser

En TF region ville bygget på eksisterende strukturer innenfor tjenster (utdannelse, spesialisthelsetjeneste, flytrafikk). I praksis er Tromsø i dag sentrum for en TF region:

• UiT har fire campi i Narvik, Harstad, Tromsø og Alta og samarbeid med Hammerfest og Kirkenes.
• UNN har sykehus i Narvik, Harstad og Tromsø og er universitetssykehus for lokalsykehusene i Hammerfest og Kirkenes.
• Tromsø er hub for lokaltrafikken til Finnmark
• Den arktiske dimensjonen er sterk i TF og kan utnyttes bedre i partnerskap nordover
• Urfolksdimensjonen står sterkt i T og F, med Sametinget, Tromsø som største samekommune og urfolkssekretariatet til Arktisk Råd.

Man kan altså tilnærme seg regionspørsmålet med utgangspunkt i en eksisterende og velfungerende struktur. Regionoppgaver kan løses på flere steder. Dagens administrative funksjoner I vadsø kunne videreføres og tilføres nye oppgaver. Med den kombinasjonen som en TF region ville hatt i form av naturressurser og kompetanse på alle nivå ville mulighetene for samhandling og utvikling vært gode. Pr idag er holdningen i Finnnmark at fylket er så spesielt og stort at det nødvendigvis må være egen region. Men avstanden til hovedstaden blir om mulig større ved å stå alene. Det ligger mange muligheter I å inngå I en større region med Troms. En ny region kan tilføres mange nye funksjoner:

Ansvar for transportinfrastruktur (flyplasser, kjøp av ruter, statlige havner, digital infrastruktur), næringsutvikling (regionale forskningsfond, næringsprogram for landbruket, rolle overfor virkemiddelapparatet, behandling av akvakultursøknader), utdanning og kompetanse (samordning og tilrettelegging for videre- og ettertdanning, offentlige fagskoler, kvalitetesutviklingstiltak I grunnopplæringen), ansvar for tilskudd innen kulturområdet og kulturminneområdet.

Fylkesgrensen mellom Troms og Nordland har vært et problem som barriære mot regional utvikling i Hålogaland i 40 år. Med utgangspunkt i geografi, demografi og funksjoner (UNN,UiT, kommunikasjon og næringsliv) er det naturlig med en justering sørover ved Tysfjord. Narvik er nok klar for det, nabokommunene Evenes, Tjeldsund og Skånland (ETS) likeså.

Dette kunne blitt en håndterbar regionstruktur i nord, med store muligheter for vekst og utvikling. Bra for Troms, Finnmark og Nordland.